Velkommen!

Alle bilder er copyrighted og kan ikke bli brukt av andre uten min tillatelse. Alle rettigheter reservert @Rune Olsen/RolFoto

søndag 31. juli 2011

Valdres- I gammalskauen (Del I)

Røy/Capercaillie F, (Tetrao urogallus)
Har vært 2 uker i Valdres og har en god del bilder å gå igjennom. Starter med en historie fra en spesielt opplevelsesrik dag jeg hadde i slutten av juni for to år siden. Bildene er både rykende ferske og noen eldre..

Det demrer i øst. En ny dag er på vei. Sola titter forsiktig over åskammen langt der borte. Så fjern, men allikevel så nær.
Gammelskauen står der taus og stille og forventer neppe besøk av mennesker på en stund enda....men jeg har andre planer.
Jeg har gnidd sukatene ut av øyekroken og er klar for en tur med kamerahus og telelinse.
Er, som alltid, spent på hva dagen vil bringe av opplevelser og fotomuligheter og går opp langs en grusvei som snor seg gjennom fjellskauen og opp langs tregrensa.
Sola har så vidt begynt å feste taket sitt nå og landskapet bader i et behagelig dust lys.
Aktiviteten til småfuglene har eskalert betydelig, men allikevel er det roen og følelsen av og være alene som hersker. Da, med ett, braker det løs og den ene ”blåhanen” etter den andre tar til vingene. Jeg står så nærme at jeg ser det gnistrer i øynene deres og den røde øyekammen står nærmest i brann i morgensola, blåfargene i fjærdrakta i det spesielle morgenlyset gir klengenavnet ”blåhane”, på eldre orrhaner, en overbevisende legitimitet.
Jeg står ganske stum tilbake etter kaskader av synsinntrykk, mens
den øredøvende vingebaksinga svinner hen bak lavbelagte grantrær.
Jeg trår nå ut fra den lettgåtte traktorveien og inn i mer ulendt terreng.
Granmeis/Willow Tit, (Poecile montanus)
Tretåspett/ Three-toed Woodpecker M, (Picoides tridactylus)
 Skauen tetner seg til og kun enkelte lysstråler slipper til her inne. Døde trær ligger spredt overalt. Her får naturen gå sin gang uten menneskelig innblanding. Jeg er i gammelskauen.
En intens pipende tigging høres et stykke unna. Jeg tråkker varsomt framover og oppdager et spettehull. Ikke noe i veien med lungekapasiteten til disse ungene i hvertfall. 
Tretåspettpappa sitter i treet ved siden av og ser mistenksomt på dette merksnodige kreaturet med kamera som har invadert deres private sfære. Etter en serie bilder av ”fatter’n” er jeg fornøyd og lar tretåspettenes daglige liv få gå sin vante gang. Jeg trasker fornøyd videre. 
Myra det skjedde på for 2 år siaa..
Røy/Capercaillie F, (Tetrao urogallus) med kyllinger i nærheten
 Etter en stund kommer jeg utpå en myr med spredte, småvokste furutrær. Et lite stykke utpå myra skjer det:
En større skygge beveger seg kjapt bak ei tue. Pulsen stiger og jegeren i meg er med ett satt i operativ stilling. Jeg nærmer meg tua forsiktig, kamera er klart til skudd. Et par meter fra tua dukker ”skyggen” opp igjen i form av en nydelig røy. Den ruser mot meg med stjertfjæra i vifte, men snur fort. Den sleper vingene langs bakken og forsvinner. Nå er pulsen langt over det forsvarlige. Ingen bilder ble tatt. Vil den komme fram igjen? Da hører jeg små pipelyder i fra motsatt side av hvor røya forsvant. Min overopphetede hjerne skjønner da at røya har kyllinger i nærheten og prøver og trekke oppmerksomheten bort fra hennes små, kjære dunnøster. Jeg trekker meg bort fra kyllingene og mot ”moder’n”, hun takker for ”innbydelsen” og sleper seg mot meg med åpent nebb og spredte stjertfjær. Det flotte morgenlyset treffer stjert og fugl og jeg begriper ikke hvorfor ordet røy blir brukt som negativ term i menneskelig sammenheng!!!!  For noen farger, for et skuespill, for en naturopplevelse!
Seansen fortsetter en liten stund og jeg blir stadig trukket lengre bort fra ungene. Flink mor, tenkte jeg! Nok for være nok. Røya har gjort jobben sin, både som skuespiller, mor og fotoobjekt! Jeg tusler hjemover med et svært glis om kjeften, full av respekt for naturen og dens ikke-menneskelige beboere! En gjeng lavskriker med mye på hjertet, ønsker meg velkommen like ved hytta. En perfekt morgen i Valdres……
Lavskrike/ Siberian Jay, (Perisoreus infaustus)

onsdag 13. juli 2011

Seine kvelder ved Gjennestadvannet og Napperødtjernet

 Sola har snudd, men kveldene er fortsatt lange og lyse og innbyr til kveldstraving i herlig sval temperatur.
Med kamera i hånd, eller rettere sagt montert på stativ, prøver jeg å fange sommerkvelden innimellom ruskeværet. Jeg har lett for å bli dratt til innsjøer, tjern og pytter, noe denne serien beviser.
Her er roen til å ta og føle på. Tida står stille når vannspeilet ligger der flatt og døsig mens sola gjør spede forsøk på å trenge gjennom godt vevde skytepper over åskammene i vest. Litt dansende dis over vannet og en melankolskt ytrende svarttrost i lia setter en ekstra spiss på sommertilværelsen ved tjernet, noe jeg personlig setter stor pris på :-)
 Bildene over er fra Napperødtjernet i Sandefjord, et tjern jeg stadig kommer tilbake til og som utflyttede Knut Sverre Horn (de fleste på bloggen kjenner vel til han) også har et nært fohold til!
Han la igjen en liten historie i kommentarfeltet på et tidligere innlegg. Se her.

 Gjennestadvannet i Stokke er et annet mye besøkt vann av både meg og fugleskådere rundt om.
Jeg holder meg gjerne på sørsida ved Stokke skistadion og ned mot pumpehuset. Bildene over er derfra for et par dager siden. Her finner du ikke helt den samme roen som ved Napperødtjernet, men til gjengjeld er det en fin plass for lytting etter nattsangere.
 Avslutter med et speilingsbilde fra Lastelandet, Goksjø en stille kveld knipset for kun få dager siden.

tirsdag 5. juli 2011

Goksjø- en blikkstille sommerkveld

 Etter Jomfruland var jeg en uke i Valdres hvor det ble endel bilder, men disse venter jeg litt med da jeg snart skal dit igjen......
  Goksjø er en eutrof innsjø som ligger hovedsaklig i Sandefjord kommune, men streifer innom både Larvik og Andebu kommuner. Goksjø er et yndet fiskevann, men passer også padlere/roere, badegjester og...fotografer :-) Disse bildene ble tatt en overskyet kveld ved Sandtangen, en liten strand ikke langt hjemmefra, bare for få dager siden.
 Vannspeilet lå dønn flatt ved ankomst Sandtangen. Strandsnipene kaklet sine karakteristiske lyder utover sommerkvelden. Sola og skyene så ikke ut til å bli enige om hvordan været skulle bli de nærmeste timene, men varmen var til å ta og føle på. Sommerkvelden lå der klar til å bli foreviget :-)

Ytterst på Sandtangen hadde hele linerlefamilien samlet seg i sivet, rørsangerene sang mekanisk fra Bøbukta, rødvingetrosten delte ut sine strofer til sommerkveldens tilhørere, og småfisken plasket rundt utafor sivkanten og lagde små fine vannringer i det blikkstille vannet. Snart skulle regnet kjøle ned sommernatta og jeg tuslet stille og rolig hjem.....
God sommer!